Wintherturen

Jeg brøler etter mer krefter idet jeg målrettet drar meg oppover den bratte fjellsida på alle fire. Like bestemt, men heldigvis ikke like sterk, prøver den tunge pulken å trekke meg ned igjen. Etter mye vilje og muskelarbeid har vi klatret oss opp til et sted som er sikkert nok mot skred og stort nok til å grave seg en liten teltplass. Jeg puster ut og snur meg rundt. Det er blåtime og et tjukt skyteppe har bredt seg utover dalen under oss. Over har månen inntatt sin nattevaktpositur på en tiltagende stjernehimmel. På den andre siden av dalen ruver den mektige SiIkilbreen. Det er rett og slett nydelig!

Etter mye, men godt innarbeidet, graving, rigging og logistikk, ligger vi begge i posene våre. Kosefyring i teltet varmer opp de dypfryste tærne. Sjokolade og nøtter fyller på reservetanke som nesten er tom. Etter hvert som temperaturen og energinivået stiger, kommer den gode følelsen. Følelsen av å være langt inne i fjellheimen, under en fullspekket stjernehimmel. Alt vi trenger bærer vi med oss. Vi klarte det igjen. Vi kan takle det harde, norske vinterfjellet. Vi er på tur og vi koser oss!

Det er siste skrik fra frihalvåret. Pulken er pakket med kart, telt, kite, mat og nesevarmer. 14 disponible dager, det vakre vinterfjellet og en uferdig plan ligger for våre føtter. Vi går så langt vi går. Vi kiter hvis vi får vind. Ruta blir der vi vandrer. Over Breheimen. Over Jotunheimen? Over valdresflya? Over Hemsedalsfjellet? Vi bare ser. Får vi vind, kan vi nå langt, hvis ikke når vi ikke så langt. Uansett skal vi være på tur, for det er turen i seg selv som er målet.

Da vi dro viste langtidsvarselet ei stor sol, ingen vind og en temperatur ned i 34 kalde blå. En ordentlig Winthertur! Slik som den åpne planen sa, tok vi bussen til Grotli og gikk sørover, inn i Breheimen. «Breheimen??» sier du kanskje. Da svarer jeg som jeg har lært av mitt orakel innenfor Norsk Fjellheim (les: Geir Mykjåland): «Den vakre Breheimen ligger gjemt, nesten glemt, mellom Tafjordfjella i nord og Jotunheimen i sør. Det er nettopp det som gjør den så fascinerende og tiltrekkende. Det er store formasjoner, mektige breer, men nesten ingen hytter og absolutt ingen andre folk å se en kald januarmåned. Det er deg og naturen.» Eller Geir, meg og naturen heldigvisJ.

Det blir altså fjorten nydelige dager på tur, hvorav tolv dager med skyfri himmel og sol. 20-35 minusgrader og vindstille. En magisk atmosfære med arktisk fargespill. Hver dag er jeg målbundet av de nydelige fjellene, utslitt av å trekke pulk og iskald på føttene. Hver kveld er jeg varm på føttene, avslappet, mett og fornøyd med nok en bra dag. Ruta blir som følger: startsted på Grotli, 10 dager over Breheimen, deretter bærer det gjennom Jotunheimen før vi ender opp på Tyin.

Broder Andreas; du spurte meg på telefonen tidligere, litt tankefull og forundret: «Koffer må dåkk egentlig gjør det der?» (Underforstått; er det en slags jobb? Får dere betalt for å sove ute i 30 minus i 14 dager?). Dette må bli svaret mitt:

Vi har krysset Sognefjellet og begynner å nærme oss slutten av en uforglemmelig tur. Når man har vært så lenge på tur finner man en slags egen «tur-ro». Det er så deilig å kjenne på at det i bunn og grunn bare er de basale behovene og enkle gledene som gjelder. Man spiser, sover, går fra A til B, prøver å holde seg varm og nyter det man har rundt seg. Man bare er og koser seg med det. Rutinene blir også godt innarbeidet. Utenfor er det stjerneklart, nydelig og rundt 30 blå – som vanlig.

Inni teltet har vi begge rigget oss godt til rette og sitter varme, mette og fornøyde i soveposene våre - som vanlig. Jeg skal til å finne fram Yatzi – som vanlig – da Geir spør: «Hva synes du har vært det beste med turen, Ingeborg?» Etter litt betenkningstid finner jeg svaret. «Det må være alle kontrastene» sier jeg. Fra å mobilisere alle krefter for å trekke seg og pulken opp bratte fjellsider, til å ligge fullstendig avslappet i teltet, mett og god etter en bedre middag. Fra å gå og gå og gå en etappe som føles uendelig lang, til «plutselig» å være framme. Fra å være iskald og følelsesløs på føttene hele dagen, til å kjenne varmen sildre tilbake da jeg får legge dem på magen til Geir. Fra å dra fra en komfortabel og varm stue hjemme, ut i den rå naturen i de norske fjellene. Spisse, ville, hvite tagger som stikker opp i den rolige, rød eller blå himmelen. Det gjelder å spille på lag med naturen, nyte hvert enkelt øyeblikk og aldri slutte å fascinere seg over det nydelige skaperverket.

Moonwalk

Nesevarmeren ble flittig brukt!

Ingeborg på halv åtte. ...men hva gjør vel det?

Klar for utforkjøring!

Luksus på Nørdstedalseter hvor vi tok oss godt til rette ;p 

Beautiful day!

Med 8 liter bensin var det ikke problem å holde det varmt i teltet om kveldene.

Lesing på "senga"

KRIK-reklame?

Yatzi på Skoagadalsbøen med turens eneste sosiale bidrag utenfra.

Fotvarming var en nødvendig og hyppig aktivitet.

Utemiddag med tidenes nydeligste utsikt!

På kanten av Breheimen med utsikt innover i den prektige Jotunheimen med den

Smørstabbreen i midten.

Takk for turen!

Reisebrev 6 - 4.søndag i advent

Hjemme igjen

Utenfor uler vinden, kvikksølvet har stabilisert seg på den blå sida og mørket brer seg over den hvitkledde hagen. Inne i Winther-stua er julelysene tent, Oslo gospelkor har sunget Tira i søvn og jeg sitter på gulvet, ler og spiller uno sammen med jentene «mine». Åh, så godt det er å være hjemme igjen! Så godt at det er godt å komme hjem! Jammen er jeg heldig!

Plutselig har det blitt jul! Jeg ble liksom revet ut av den varme og fuktige lufta i Panama City. Fire flyturer, mange timer, en forsinkelse, en kansellering, en «new time» og en bagasjeforsvinning senere, kunne jeg stikke nesen ut i fri luft igjen. Iskald, frisk og skarp. Herlig! Borte er ofte bra, denne gangen veldig bra, men hjemme er uansett best!

Dette bildet ble tatt i gårdsrommet vårt hjemme i Sandnes 13.des! Da jeg kom hjem, en uke etter, hadde en del av snøen dessverre forsvunnet, men jeg er storfornøyd selv bare med kulden og synet av det hvite vidunderet.

Den siste uka på reise tilbrakte vi i La Fortuna og i Panama City (+mange timer på buss).

La Fortuna er et veldig fint og frodig sted i innlandet av Costa Rica, …men alt for «turistete» for vår smak! «Det beste i livet er gratis» heter det i ordtaket. Det gjelder også i La Fortuna! Vi valgte heldigvis stort sett våre egne «pakkeløsninger» og koste oss med det.

Vis oss heller en god og varm elv i skogen, i stedet for å gå på Hot Spring Spa for 90 $

Det ble rett og slett for varmt etter hvert, så Geir måtte henges opp til avkjøling.

La oss få utforske, svømme, bade, vade og leke oss nedover elva alene, i stedet for å gi oss en god pris på en guide som kan «holde oss i hånda» mens vi spaserer på en sti. 

Festlig måte å "gå" på tur på.

Taubane (canopy) var gøy, men jammen meg kiler deg mer i magen å hoppe fra broa på sørlandet. 

Frisk og godt vann i den "spektakulære" fossen;)

Her fant vi et morsomt og helt gratis slengtau, ikke langt fra der vi bodde:)

Litt tidlig tilbake i Panama City var det bare å vente på hjemturen. Der skulle vi i hvert fall ikke være turister. Vi gikk på kino, fant et lokalt treningsstudio og var med på den årlige «førjulsfesten» som satte gatene på hodet.

Jeg skulle til å si at du kan lese mer om den syngende profet og andre artige opplevelser på snippsekken.no, meeen den hjemmesiden har dessverre akkurat blitt lagt ned. Eieren hadde ikke mer penger til å betale kostnadene med. De pengene har nemlig blitt investert i utallige, uerstattelige opplevelser og øyeblikk ;p.

Reisen er altså over …"for denne gang" sa Geir og smilte lurt. Men først er det julekos og kvalitetstid med familien.  Begge deler er bra på hver sin måte og til hver sin tid.

Som noen avsluttende ord må jeg først si at jeg er utrolig takknemlig!
- Takknemlig for at jeg er så heldig som har muligheten til å gjøre noe som dette i utgangspunktet.
- Takknemlig for å ha en så fantastisk kjæreste å reise på tur med.
- Takknemlig for at det er så godt å komme hjem etterpå.

…og takknemlig for så mye mer!
Det er viktig å gjøre seg selv oppmerksom på alt man har å være takknemlig for innimellom! Da blir man så mye lysere til sinns:)
Og som det stod i adventskalenderen min:

"Man blir ikke lykkelig før man ønsker seg det man har!"

Jeg ønsker dere alle en nydelig julehøytid!

Fra krybben til korset gikk veien for deg,

slik åpnet du porten til himlen for meg.

Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,

så alle kan samles i himlen hos deg.

TAKK!

Reisebrev 5 - 2.søndag i advent

 2.søndag i advent

30 grader, skyfri himmel og sol. Vinden blåser, som alltid. Bikinien er på og kiten i lufta.

Det er 2. søndag i advent. Sprøtt! Selv jeg, som er så glad i adventstida, er ikke i nærheten av tanken på lilla lys, mørke kvelder og snø under skoene. Det eneste tegnet på at desemberdagene ruller og går er adventskalenderen jeg får på mail fra mamma. Det er annerledes, men fint på hver sin måte. Regner med det blir et lite kultur- og klimasjokk når jeg kommer hjem til «Jule-Norge» 20.desember.

Nok et kapittel på reisen nærmer seg nå slutten. Bak oss har vi 11 nydelige dager i Bahia Salinas – Kitespoten med stor K på nordvestkysten av Costa Rica. Vind hver eneste dag! Makan til forutsigbarhet! Vinden har riktignok vært ganske sterk og gusty («kastete») til tider, men selve stedet er helt unikt! Bahia Salinas er en stor bukt med grønn natur på alle kanter, god plass på vannet og variert kiting. Her er det en stor strand å boltre seg på, fint nesten-flattvann nedenfor revet og gøye turer ut til og rundt øya i midten av bukta. 

Ikke minst er det verdt å nevne det lille samfunnet av usedvanlige trivelige folk på og rundt Kitehouse (hvor vi bor).  Man kiter sammen, bor sammen, spiser sammen, henger sammen, tipser hverandre og hjelper hverandre. Det er ikke rart vi har blitt her i nesten to uker. Kanskje må vi komme tilbake en gang?

God stemning på restauranten i svingen

Av opplevelser kan det nevnes fullmånekiting, topptur på øya, nydelig bålkveld på stranda under en fullspekket stjernehimmel, mange ny-innlærte kitetriks, pool-volley med stort engasjement, kulinariske måltider, nye hyggelige bekjentskaper, mange bonanza-seiere +++. Vil du lese noen artige beskrivelser? Gå inn på (ja, du gjettet riktig) www.snippsekken.com.

Her er en del raskt utplukkede bilder. 

Moon light kite

Usømmelige Jaque

Dags at kita :)

Geir midt i en backroll med kiteloop

Geir i lufta!

På vei inn i en inverted frontroll

Backroll transition med handplant.
(Kitetriks har en tendens til å få kompliserte navn. Kanskje mer kompliserte enn selve trikset?)

"Admiral!" Carlos er litt mer rutta kan du si! Som halvt tica ("costaricaner") drar han, sammen med sin danske (for øyeblikket gravide) kjæreste, til Bahia Salinas hvert år, gjerne for flere måneder av gangen. Utrolig trivelige folk og dedikerte kitere! Kanskje må vi ta en tur til Danmark en gang å kite sammen med dem?

Kontrollerte Rick i et av sine mange høye svev. Med sine 65 år har og sitt hvite hår, har han nå funnet sitt sted som han trofast kommer tilbake til 6 mnd hvert år. At Rick, med sitt lange sølvgrå hår, er en tidligere surfer, vindsurfer, elvepadler ++ er det ingen tvil om.

På tur ut til øya :)

Livet er herlig

Fornøyde etter bra kitedag er det stort engasjement i bassenget. Her får gutta bryne seg. 

Et sjeldent syn: Ingeborg spiller poker (med lekepenger forøvrig :p)

...det har blitt adskillig flere runder med Bonanza! Jeg tror faktisk vi er oppe i et tresifra antall.  Fin måte å avgjøre hvem som må gjøre alle kjedelige oppgaver. 

Finnes det en bedre avslutning på dagen? 

I siste kapittel på reisen foretar vi et temaskifte. I morgen går turen til La Fortuna, etter anbefaling fra storebror. Der ryktes det bl.a om jungel, tarzan-løyper, fossefall og hot springs – en herlig miks som kan bli tidenes lekeplass for voksne.

Til slutt vil jeg sende en tanke til alle dere som sitter i eksamensinnspurten. For det første gleder det meg at du har valgt å prioritere noen dyrebare minutter til litt god lesing. For det andre vil jeg si; stå på, det er snart over!