Reisebrev 6 - 4.søndag i advent

Hjemme igjen

Utenfor uler vinden, kvikksølvet har stabilisert seg på den blå sida og mørket brer seg over den hvitkledde hagen. Inne i Winther-stua er julelysene tent, Oslo gospelkor har sunget Tira i søvn og jeg sitter på gulvet, ler og spiller uno sammen med jentene «mine». Åh, så godt det er å være hjemme igjen! Så godt at det er godt å komme hjem! Jammen er jeg heldig!

Plutselig har det blitt jul! Jeg ble liksom revet ut av den varme og fuktige lufta i Panama City. Fire flyturer, mange timer, en forsinkelse, en kansellering, en «new time» og en bagasjeforsvinning senere, kunne jeg stikke nesen ut i fri luft igjen. Iskald, frisk og skarp. Herlig! Borte er ofte bra, denne gangen veldig bra, men hjemme er uansett best!

Dette bildet ble tatt i gårdsrommet vårt hjemme i Sandnes 13.des! Da jeg kom hjem, en uke etter, hadde en del av snøen dessverre forsvunnet, men jeg er storfornøyd selv bare med kulden og synet av det hvite vidunderet.

Den siste uka på reise tilbrakte vi i La Fortuna og i Panama City (+mange timer på buss).

La Fortuna er et veldig fint og frodig sted i innlandet av Costa Rica, …men alt for «turistete» for vår smak! «Det beste i livet er gratis» heter det i ordtaket. Det gjelder også i La Fortuna! Vi valgte heldigvis stort sett våre egne «pakkeløsninger» og koste oss med det.

Vis oss heller en god og varm elv i skogen, i stedet for å gå på Hot Spring Spa for 90 $

Det ble rett og slett for varmt etter hvert, så Geir måtte henges opp til avkjøling.

La oss få utforske, svømme, bade, vade og leke oss nedover elva alene, i stedet for å gi oss en god pris på en guide som kan «holde oss i hånda» mens vi spaserer på en sti. 

Festlig måte å "gå" på tur på.

Taubane (canopy) var gøy, men jammen meg kiler deg mer i magen å hoppe fra broa på sørlandet. 

Frisk og godt vann i den "spektakulære" fossen;)

Her fant vi et morsomt og helt gratis slengtau, ikke langt fra der vi bodde:)

Litt tidlig tilbake i Panama City var det bare å vente på hjemturen. Der skulle vi i hvert fall ikke være turister. Vi gikk på kino, fant et lokalt treningsstudio og var med på den årlige «førjulsfesten» som satte gatene på hodet.

Jeg skulle til å si at du kan lese mer om den syngende profet og andre artige opplevelser på snippsekken.no, meeen den hjemmesiden har dessverre akkurat blitt lagt ned. Eieren hadde ikke mer penger til å betale kostnadene med. De pengene har nemlig blitt investert i utallige, uerstattelige opplevelser og øyeblikk ;p.

Reisen er altså over …"for denne gang" sa Geir og smilte lurt. Men først er det julekos og kvalitetstid med familien.  Begge deler er bra på hver sin måte og til hver sin tid.

Som noen avsluttende ord må jeg først si at jeg er utrolig takknemlig!
- Takknemlig for at jeg er så heldig som har muligheten til å gjøre noe som dette i utgangspunktet.
- Takknemlig for å ha en så fantastisk kjæreste å reise på tur med.
- Takknemlig for at det er så godt å komme hjem etterpå.

…og takknemlig for så mye mer!
Det er viktig å gjøre seg selv oppmerksom på alt man har å være takknemlig for innimellom! Da blir man så mye lysere til sinns:)
Og som det stod i adventskalenderen min:

"Man blir ikke lykkelig før man ønsker seg det man har!"

Jeg ønsker dere alle en nydelig julehøytid!

Fra krybben til korset gikk veien for deg,

slik åpnet du porten til himlen for meg.

Velsign oss, vær med oss, gi lys på vår vei,

så alle kan samles i himlen hos deg.

TAKK!

Reisebrev 5 - 2.søndag i advent

 2.søndag i advent

30 grader, skyfri himmel og sol. Vinden blåser, som alltid. Bikinien er på og kiten i lufta.

Det er 2. søndag i advent. Sprøtt! Selv jeg, som er så glad i adventstida, er ikke i nærheten av tanken på lilla lys, mørke kvelder og snø under skoene. Det eneste tegnet på at desemberdagene ruller og går er adventskalenderen jeg får på mail fra mamma. Det er annerledes, men fint på hver sin måte. Regner med det blir et lite kultur- og klimasjokk når jeg kommer hjem til «Jule-Norge» 20.desember.

Nok et kapittel på reisen nærmer seg nå slutten. Bak oss har vi 11 nydelige dager i Bahia Salinas – Kitespoten med stor K på nordvestkysten av Costa Rica. Vind hver eneste dag! Makan til forutsigbarhet! Vinden har riktignok vært ganske sterk og gusty («kastete») til tider, men selve stedet er helt unikt! Bahia Salinas er en stor bukt med grønn natur på alle kanter, god plass på vannet og variert kiting. Her er det en stor strand å boltre seg på, fint nesten-flattvann nedenfor revet og gøye turer ut til og rundt øya i midten av bukta. 

Ikke minst er det verdt å nevne det lille samfunnet av usedvanlige trivelige folk på og rundt Kitehouse (hvor vi bor).  Man kiter sammen, bor sammen, spiser sammen, henger sammen, tipser hverandre og hjelper hverandre. Det er ikke rart vi har blitt her i nesten to uker. Kanskje må vi komme tilbake en gang?

God stemning på restauranten i svingen

Av opplevelser kan det nevnes fullmånekiting, topptur på øya, nydelig bålkveld på stranda under en fullspekket stjernehimmel, mange ny-innlærte kitetriks, pool-volley med stort engasjement, kulinariske måltider, nye hyggelige bekjentskaper, mange bonanza-seiere +++. Vil du lese noen artige beskrivelser? Gå inn på (ja, du gjettet riktig) www.snippsekken.com.

Her er en del raskt utplukkede bilder. 

Moon light kite

Usømmelige Jaque

Dags at kita :)

Geir midt i en backroll med kiteloop

Geir i lufta!

På vei inn i en inverted frontroll

Backroll transition med handplant.
(Kitetriks har en tendens til å få kompliserte navn. Kanskje mer kompliserte enn selve trikset?)

"Admiral!" Carlos er litt mer rutta kan du si! Som halvt tica ("costaricaner") drar han, sammen med sin danske (for øyeblikket gravide) kjæreste, til Bahia Salinas hvert år, gjerne for flere måneder av gangen. Utrolig trivelige folk og dedikerte kitere! Kanskje må vi ta en tur til Danmark en gang å kite sammen med dem?

Kontrollerte Rick i et av sine mange høye svev. Med sine 65 år har og sitt hvite hår, har han nå funnet sitt sted som han trofast kommer tilbake til 6 mnd hvert år. At Rick, med sitt lange sølvgrå hår, er en tidligere surfer, vindsurfer, elvepadler ++ er det ingen tvil om.

På tur ut til øya :)

Livet er herlig

Fornøyde etter bra kitedag er det stort engasjement i bassenget. Her får gutta bryne seg. 

Et sjeldent syn: Ingeborg spiller poker (med lekepenger forøvrig :p)

...det har blitt adskillig flere runder med Bonanza! Jeg tror faktisk vi er oppe i et tresifra antall.  Fin måte å avgjøre hvem som må gjøre alle kjedelige oppgaver. 

Finnes det en bedre avslutning på dagen? 

I siste kapittel på reisen foretar vi et temaskifte. I morgen går turen til La Fortuna, etter anbefaling fra storebror. Der ryktes det bl.a om jungel, tarzan-løyper, fossefall og hot springs – en herlig miks som kan bli tidenes lekeplass for voksne.

Til slutt vil jeg sende en tanke til alle dere som sitter i eksamensinnspurten. For det første gleder det meg at du har valgt å prioritere noen dyrebare minutter til litt god lesing. For det andre vil jeg si; stå på, det er snart over!

1.søndag i advent

Vinden stryker gjennom håret og det varme vannet spruter opp langs beina idet jeg og kiten suser av gårde bortover den opplyste vannskorpa. Opplyst av fullmånen! Ja du leste riktig. Det er 1.søndag i advent og jeg hyler av glede :D! Det er slike øyeblikk man kanskje bare vil oppleve denne ene gangen, men vil huske for resten av livet - Moonlight kite!

Det er lite som minner om advent her nede, men denne fullmånen kunne lett ha spilt  Betlehemsstjerna i juleforestillingen på barneskolen ;)

Et lengre "adventsbrev" kommer siden...

Reisebrev 4 - Mange brev små

Oppsummering – HVOR, HVA, NÅR så langt

Det eneste vi visste før vi dro var at flyet landet og skal lette fra Panama City. De 8 ukene i mellomtiden stod veldig åpne. Her er en oversikt over hva de har blitt til så langt:

2 uker: Panama - Seiling i San Blas

1 uke: Nicaragua – San Juan del Sur - Surf

1 uke: Nicaragua – Isla de Ometepe - Sykling og vulkaner

1 uke: Nicaragua – San Juan del Sur - Surf

1 uke: Costa Rica – Bahia Salinas - Kite

2 uker: ....Time will show...

I øyeblikket

Jeg MÅ tisse! Vi står midt i et veikryss og den neste chicken-bussen kommer ahorita! Når trengselen er stor nok finnes ingen annen utvei. Ganske fort befinner jeg meg i grøftekanten med shortsen på knærne. Selvfølgelig ser jeg det gule busstaket komme i susende fart nede på veien. Jeg spretter opp, løper det jeg klarer på tangatøflene, hopper inn bakluka på bussen og puster lettet ut mens jeg knepper igjen shortsen.

San Juan del Surf

SURF – et avsluttet kapittel? Ånei, bare for denne gang. Det er på tide å dra fra San Juan del Sur - igjen - og denne gang tar det nok mer tid enn én uke før vi kommer tilbake. Det er nesten litt trist å dra nå som vi har blitt så godt kjent med dette herlige stedet. Vi har surfet på de tre hotteste surfestrendene. Vi har bodd på ulike steder og funnet ut av fordeler og ulemper med det. Vi har blitt kjent med alle gatene i sentrum og vet hvor de har den beste isen. Vi har blitt kjent på hostelet som «the norwegians who make the good food». Vi har blitt kjent med folk som bor her og vi har blitt en del av «Christian surfers» - en fin gjeng som surfer og deler tro sammen.

Ikke minst har jeg hatt framgang i surfinga! Jeg måtte en liten tur ned i kjelleren først for å hente mer pågangsmot. Så ved hjelp av mer pågangsmot, en ny strand med perfekte nybegynnerbølger og en tålmodig og oppmuntrende kjæreste begynte resultatene å komme. Det ser kanskje ikke banebrytende ut fra utsida, men det føles sånn fra innsida og det er det viktigste. Jeg har nok ikke blitt som jenta på bildet i 2.reisebrev enda, men den grønne bølga og jeg har hatt flere turer sammen og jeg koser meg! Det var første delmål :) 

Fornøyd etter en bra økt. Herrene i midten er to trivelige amerikanere som gjerne tok med seg to nordmenn uten bil og gjerne spanderte middag på oss etterpå :)

Geir fikk maaange bra bølger. Litt lettere å forevige ham.

Stedet for gjennombruddet heter La Playa Hermosa = den vakre stranda – et navn hun absolutt fortjener! En nydelig strand med herlig avslappa atmosfære og perfekte nybegynnerbølger helt for oss selv.

Her bodde vi...

...på den nydelige stranda...

...med nydelige solnedganger!

Herlig fruktsalat har blitt daglig kost. Passer meg utmerket:D
Pauseaktivitet mellom surfeøktene. 

Livets brød

Geir har dratt. Jeg er alene.....men heldigvis bare for en dag!

Noen vil nok riste på hodet, andre vil bare le. Desperat? Tja... Uansett var situasjonen slik at 1 time etter at vi krysset grensa til Costa Rica , fikk Geir en mail fra et hostel i Granada , 4 busstimer og en komplisert grenseovergang unna: «Tu paqueta esta aqui. La paqueta de Snusbutikken». Det er nesten litt komisk. Der hadde vi «ventet» 1 uke ekstra i Nicaragua, i tilfellet den svenske snusen skulle klare å finne fram til hostelet i Granada. Noen timer etter at vi (nok en gang) hadde fått negativ respons på telefon og gitt opp hele pakken, kom altså den etterlengta snusen. «Æ må dra!» sier Geir, dønn seriøs. Klokka 06.00 neste morgen setter han seg på den samme bussen vi akkurat har tatt – men i motsatt retning.

Jeg derimot pakker på meg så mye bagasje kroppen min klarer å bære og finner lokalbussen til kitespoten – Bahia Salinas. Her har jeg altså tilbragt halve dagen alene og allerede funnet ut at jeg er veldig glad for at jeg ikke reiser alene:p. Så nå får jeg bare krysse fingrene for at Geir klarer å fullføre dagsprosjektet før det blir mørkt.

...og det gjorde han.
~ Hva gjør man vel ikke for en herlig dobbel Johnny & 06? 

Neste reisebrev blir et kitebrev, folkens! Denne spoten ser lovende ut!

Reisebrev 3 - Isla de Ometepe

På lasteplanet

Det er skumringstime. Kveldssola maler et tykt, rødt penselstrøk over horisonten, som om hun varmt vil si: «Takk for i dag. Vi ses igjen i morgen.» 

Månen har allerede ankommet nattevakta, trygg og tydelig i sin positur.

Midt under dette sitter altså jeg, på lasteplanet til en hyggelig yrkessjåfør, og nyter øyeblikket. Jeg lener ryggen inntil styrhuset og speider bakover. Trær, folk og hus suser forbi på begge sider. Jeg hviler blikket på Geir som sitter der med vinden i hockey'n og smiler. 
Så klart må jeg også smile!

I minneboken kan vi nå skrive inn en herlig uke på Isla de Ometepe, en stor vulkanøy på Lago de Nicaragua. Den består faktisk av ikke så mye mer enn to sammenhengende vulkaner og blir dermed seende ut som to asymmetriske pupper. 

Lonley Planet, alle backpackere's reisebibel (hvis det er lov til å si?), advarte oss om at en fort blir lengre enn man tenker på denne øya. Så sant som det ble skrevet. Noen dager ble til en uke og plutselig hadde vi gjort alle backpacker-tipsene, uten at vi egentlig reiser som backpackere. Vi har i hvert fall ikke pakket som backpackere med våre 5 kolli! Én 120 liters monsterbag, to 40 liters sekker, ett surfebrett og to kitebrett. Svetten sildrer hver gang jeg tenker på at vi skal forflytte oss! Da smiler Geir, slenger monsterbagen opp på ryggen og sier på ekte kristiansandsk «Det går så greitt atte!».

En todo caso, hvor var vi?Jo, Isla de Ometepe. Etter en tøff start, som du kan lese om i det siste reisebrevet fra Geir, stod vi klare på pedalene med kun en lettvektersekk – NYDELIG! 

Vi var altså klare for sykkeltur. Geir aka Tause Birgitte og jeg iført «tenk positivt, livet går videre»-maska (nok en teaser til www.snippsekken.com/83518678 ). Turen ble slett ikke verst! Vi humpet av gårde på den steinete og sjarmerende landeveien, som for så vidt ikke var fult så sjarmerende da blemmene i håndflatene begynte å melde sin ankomst. Vi trillet gjennom koselige landsbyer der turismen enda ikke har slått rot. Der unger, høns, griser, sykler, kyr og hester leker sammen midt i landeveien i en herlig miks. Der husmor hjertelig åpner opp kjøkkenet sitt slik at de to rare, norske overnattingsgjestene kan lage middag på grua hennes (vi måtte jo bruke opp den maten vi hadde båret med oss i sekkene:p). Måltidet nøt vi utendørs til enda en nydelig solnedgang.

Etter to dager på sykkelen tok vi inn på en gammel herregård, Finca Magdalena. Etter nøye overveielse kan jeg si, uten å lyve, at der fikk jeg servert min livs beste kaffe. Det er sterke ord, men jeg kan stå for dem. En kraftig smak av rykende fersk kaffe. Dyrket, tørket, brent og kvernet på Fincaen, 100 meter fra der vi satt. Mmmm!

Et ikke fult så stort høydepunkt var turen opp til Volcano Maderas (1349 moh), den vulkanen vi akkurat hadde syklet rundt. Det var faktisk en skuffelse, Tett skog, gjørmete sti og null utsikt. Hadde jeg ikke blitt fortalt at jeg stod i et vulkankrater på toppen, hadde jeg aldri gjettet det. Etter ørten år uten aktivitet har jungelen tatt over vulkanen og bare etterlatt en liten dam oppi krateret. 

Spektakulært? Heldigvis går det alltid an å finne positive sider i alle situasjoner. F.eks var vi veldig glade for at vi ikke hadde gitt etter for alle de innstendige rådene, nærmest krav, om at vi måtte ha med guide! Vi kunne jo gå oss bort! I slike situasjoner er det best å holde munn og bare begynne å gå før de andre har stått opp, altså kl 4.30. 
En annen positiv konsekvens av skuffelsen var at nå måtte vi jo selvfølgelig gå den andre vulkanen også. Det var noe annet ja, der snakker vi vulkan! Volcano Concepción (1679 moh) er som tatt ut av en Donald-tegneserie.

Rett opp, steikende varmt. På toppen er det fascinerende kaldt, sterk svovellukt og mye vind.

Den «seriøse ekspertturen på 10-12 harde timer» korrigerer vi til en fin 5 timers søndagstur. Guide kan man ha hvis man vil støtte lokalbefolkningen, men det er da ikke nødvendig for å følge en merket sti uten et eneste stikryss? Det er godt å føle seg såpass erfaren på reisefot at man vet når man skal og når man ikke skal følge andres tips.

Et tips jeg er glad for at vi fulgte var å bli på øya til over helga. Det var nemlig byens store "La fiesta de patronales" og da snakker vi FEST med store bokstaver. Det var på en måte 17.mai, palmesøndag og rodeo på en gang.

Geir smilte fra øret til øret etter rodeo-showet. Her er hans beskrivelse:

De tøffeste skal ri på oksene, mens resten løper rundt og terger. Oksene kommer en etter en, støvet blir tettere og svetten renner. Tilskuermassen skriker til hver gang noen av de berusede lokale er nær ved å stanges eller trampes ned. Dette er en ekstremsport hvor det gjelder å komme så nær som mulig uten å bli rammet av den rasende oksen.

I et sløret øyeblikk står oksen der, så sinna at fråden spruter, før den plutselig setter mot oss. Jeg står som paralysert et øyeblikk uten å vite hvor jeg skal løpe. Da jeg endelig smetter raskt til siden, fyker oksen på sidemannen som valgte feil retning. Han blir stanget en meter opp i luften til publikums hylende begeistring. Heldigvis slipper han unna med revnet singlet og et lite kutt. Jeg slapp med skrekken.

Jeg derimot har litt blanda følelser når det gjelder slike ting. Selv om oksene ikke ble fysisk skadet, kan jeg skrive under på at de sikkert vil lide av posttraumatisk stressyndrom og det som verre er. Fråden fosset, øynene lynte og kroppen ristet mens de bykset fram og tilbake i den store mobberingen av mennesker som lo på alle kanter. «Geir, nå går me!».

En dag med mange inntrykk, mye lokal gatemat og mye gåing resulterte i 17.mai-trette bein og rask innsovning.

Søndag morgen kom omsider flyttedagen. Buss buss, båt, taxi, buss. Åh, jeg svetter! Men jammen viste transportdagen seg å blir over all forventning. Søndag betydde ingen busser og lite biler på øya, men det gjør jo ikke noe når onkel-snillepoliti gjerne hjelper to hikere med mye bagasje. Dermed endte vi opp på lasteplanet til politipick-up'en og betalte gladelig en liten piratseddel for bryet. Btw brukte ingen av politifolkene bilbelte så klart. Finn tre feil!

Et lite minutt etter at vi hadde vinket farvel til onkel, fikk vi hike med tidenes koseligste lastebilsjåfør på tidenes største lasteplan. 

Han skulle tilfeldigvis til samme havn, på samme ferje og kom til å passere Granada på veien. Jeg tror Geir er fornøyd med at han får ta del i Ingeborg-flaksen. Der satt vi altså i to timer, og nøt solnedgangen, skumringstimen og stjernehimmelen. ...Vi smiler.

...fornøyd par på tur :)

Etter et par dager i Granada har vi nå dratt tilbake til San Juan del Sur, surfestedet vi allerede har tilbrakt en uke på.

~ Det er viktig å være fornøyd når man er foprnøyd med noe og ikke alltid ville ha noe annet. 

Foto: Geir Mykjåland eller selvutløser (det blir derfor, naturlig nok, veldig mange bilder av  meg;p)