Reisebrev 4 - Mange brev små

Oppsummering – HVOR, HVA, NÅR så langt

Det eneste vi visste før vi dro var at flyet landet og skal lette fra Panama City. De 8 ukene i mellomtiden stod veldig åpne. Her er en oversikt over hva de har blitt til så langt:

2 uker: Panama - Seiling i San Blas

1 uke: Nicaragua – San Juan del Sur - Surf

1 uke: Nicaragua – Isla de Ometepe - Sykling og vulkaner

1 uke: Nicaragua – San Juan del Sur - Surf

1 uke: Costa Rica – Bahia Salinas - Kite

2 uker: ....Time will show...

I øyeblikket

Jeg MÅ tisse! Vi står midt i et veikryss og den neste chicken-bussen kommer ahorita! Når trengselen er stor nok finnes ingen annen utvei. Ganske fort befinner jeg meg i grøftekanten med shortsen på knærne. Selvfølgelig ser jeg det gule busstaket komme i susende fart nede på veien. Jeg spretter opp, løper det jeg klarer på tangatøflene, hopper inn bakluka på bussen og puster lettet ut mens jeg knepper igjen shortsen.

San Juan del Surf

SURF – et avsluttet kapittel? Ånei, bare for denne gang. Det er på tide å dra fra San Juan del Sur - igjen - og denne gang tar det nok mer tid enn én uke før vi kommer tilbake. Det er nesten litt trist å dra nå som vi har blitt så godt kjent med dette herlige stedet. Vi har surfet på de tre hotteste surfestrendene. Vi har bodd på ulike steder og funnet ut av fordeler og ulemper med det. Vi har blitt kjent med alle gatene i sentrum og vet hvor de har den beste isen. Vi har blitt kjent på hostelet som «the norwegians who make the good food». Vi har blitt kjent med folk som bor her og vi har blitt en del av «Christian surfers» - en fin gjeng som surfer og deler tro sammen.

Ikke minst har jeg hatt framgang i surfinga! Jeg måtte en liten tur ned i kjelleren først for å hente mer pågangsmot. Så ved hjelp av mer pågangsmot, en ny strand med perfekte nybegynnerbølger og en tålmodig og oppmuntrende kjæreste begynte resultatene å komme. Det ser kanskje ikke banebrytende ut fra utsida, men det føles sånn fra innsida og det er det viktigste. Jeg har nok ikke blitt som jenta på bildet i 2.reisebrev enda, men den grønne bølga og jeg har hatt flere turer sammen og jeg koser meg! Det var første delmål :) 

Fornøyd etter en bra økt. Herrene i midten er to trivelige amerikanere som gjerne tok med seg to nordmenn uten bil og gjerne spanderte middag på oss etterpå :)

Geir fikk maaange bra bølger. Litt lettere å forevige ham.

Stedet for gjennombruddet heter La Playa Hermosa = den vakre stranda – et navn hun absolutt fortjener! En nydelig strand med herlig avslappa atmosfære og perfekte nybegynnerbølger helt for oss selv.

Her bodde vi...

...på den nydelige stranda...

...med nydelige solnedganger!

Herlig fruktsalat har blitt daglig kost. Passer meg utmerket:D
Pauseaktivitet mellom surfeøktene. 

Livets brød

Geir har dratt. Jeg er alene.....men heldigvis bare for en dag!

Noen vil nok riste på hodet, andre vil bare le. Desperat? Tja... Uansett var situasjonen slik at 1 time etter at vi krysset grensa til Costa Rica , fikk Geir en mail fra et hostel i Granada , 4 busstimer og en komplisert grenseovergang unna: «Tu paqueta esta aqui. La paqueta de Snusbutikken». Det er nesten litt komisk. Der hadde vi «ventet» 1 uke ekstra i Nicaragua, i tilfellet den svenske snusen skulle klare å finne fram til hostelet i Granada. Noen timer etter at vi (nok en gang) hadde fått negativ respons på telefon og gitt opp hele pakken, kom altså den etterlengta snusen. «Æ må dra!» sier Geir, dønn seriøs. Klokka 06.00 neste morgen setter han seg på den samme bussen vi akkurat har tatt – men i motsatt retning.

Jeg derimot pakker på meg så mye bagasje kroppen min klarer å bære og finner lokalbussen til kitespoten – Bahia Salinas. Her har jeg altså tilbragt halve dagen alene og allerede funnet ut at jeg er veldig glad for at jeg ikke reiser alene:p. Så nå får jeg bare krysse fingrene for at Geir klarer å fullføre dagsprosjektet før det blir mørkt.

...og det gjorde han.
~ Hva gjør man vel ikke for en herlig dobbel Johnny & 06? 

Neste reisebrev blir et kitebrev, folkens! Denne spoten ser lovende ut!

Reisebrev 3 - Isla de Ometepe

På lasteplanet

Det er skumringstime. Kveldssola maler et tykt, rødt penselstrøk over horisonten, som om hun varmt vil si: «Takk for i dag. Vi ses igjen i morgen.» 

Månen har allerede ankommet nattevakta, trygg og tydelig i sin positur.

Midt under dette sitter altså jeg, på lasteplanet til en hyggelig yrkessjåfør, og nyter øyeblikket. Jeg lener ryggen inntil styrhuset og speider bakover. Trær, folk og hus suser forbi på begge sider. Jeg hviler blikket på Geir som sitter der med vinden i hockey'n og smiler. 
Så klart må jeg også smile!

I minneboken kan vi nå skrive inn en herlig uke på Isla de Ometepe, en stor vulkanøy på Lago de Nicaragua. Den består faktisk av ikke så mye mer enn to sammenhengende vulkaner og blir dermed seende ut som to asymmetriske pupper. 

Lonley Planet, alle backpackere's reisebibel (hvis det er lov til å si?), advarte oss om at en fort blir lengre enn man tenker på denne øya. Så sant som det ble skrevet. Noen dager ble til en uke og plutselig hadde vi gjort alle backpacker-tipsene, uten at vi egentlig reiser som backpackere. Vi har i hvert fall ikke pakket som backpackere med våre 5 kolli! Én 120 liters monsterbag, to 40 liters sekker, ett surfebrett og to kitebrett. Svetten sildrer hver gang jeg tenker på at vi skal forflytte oss! Da smiler Geir, slenger monsterbagen opp på ryggen og sier på ekte kristiansandsk «Det går så greitt atte!».

En todo caso, hvor var vi?Jo, Isla de Ometepe. Etter en tøff start, som du kan lese om i det siste reisebrevet fra Geir, stod vi klare på pedalene med kun en lettvektersekk – NYDELIG! 

Vi var altså klare for sykkeltur. Geir aka Tause Birgitte og jeg iført «tenk positivt, livet går videre»-maska (nok en teaser til www.snippsekken.com/83518678 ). Turen ble slett ikke verst! Vi humpet av gårde på den steinete og sjarmerende landeveien, som for så vidt ikke var fult så sjarmerende da blemmene i håndflatene begynte å melde sin ankomst. Vi trillet gjennom koselige landsbyer der turismen enda ikke har slått rot. Der unger, høns, griser, sykler, kyr og hester leker sammen midt i landeveien i en herlig miks. Der husmor hjertelig åpner opp kjøkkenet sitt slik at de to rare, norske overnattingsgjestene kan lage middag på grua hennes (vi måtte jo bruke opp den maten vi hadde båret med oss i sekkene:p). Måltidet nøt vi utendørs til enda en nydelig solnedgang.

Etter to dager på sykkelen tok vi inn på en gammel herregård, Finca Magdalena. Etter nøye overveielse kan jeg si, uten å lyve, at der fikk jeg servert min livs beste kaffe. Det er sterke ord, men jeg kan stå for dem. En kraftig smak av rykende fersk kaffe. Dyrket, tørket, brent og kvernet på Fincaen, 100 meter fra der vi satt. Mmmm!

Et ikke fult så stort høydepunkt var turen opp til Volcano Maderas (1349 moh), den vulkanen vi akkurat hadde syklet rundt. Det var faktisk en skuffelse, Tett skog, gjørmete sti og null utsikt. Hadde jeg ikke blitt fortalt at jeg stod i et vulkankrater på toppen, hadde jeg aldri gjettet det. Etter ørten år uten aktivitet har jungelen tatt over vulkanen og bare etterlatt en liten dam oppi krateret. 

Spektakulært? Heldigvis går det alltid an å finne positive sider i alle situasjoner. F.eks var vi veldig glade for at vi ikke hadde gitt etter for alle de innstendige rådene, nærmest krav, om at vi måtte ha med guide! Vi kunne jo gå oss bort! I slike situasjoner er det best å holde munn og bare begynne å gå før de andre har stått opp, altså kl 4.30. 
En annen positiv konsekvens av skuffelsen var at nå måtte vi jo selvfølgelig gå den andre vulkanen også. Det var noe annet ja, der snakker vi vulkan! Volcano Concepción (1679 moh) er som tatt ut av en Donald-tegneserie.

Rett opp, steikende varmt. På toppen er det fascinerende kaldt, sterk svovellukt og mye vind.

Den «seriøse ekspertturen på 10-12 harde timer» korrigerer vi til en fin 5 timers søndagstur. Guide kan man ha hvis man vil støtte lokalbefolkningen, men det er da ikke nødvendig for å følge en merket sti uten et eneste stikryss? Det er godt å føle seg såpass erfaren på reisefot at man vet når man skal og når man ikke skal følge andres tips.

Et tips jeg er glad for at vi fulgte var å bli på øya til over helga. Det var nemlig byens store "La fiesta de patronales" og da snakker vi FEST med store bokstaver. Det var på en måte 17.mai, palmesøndag og rodeo på en gang.

Geir smilte fra øret til øret etter rodeo-showet. Her er hans beskrivelse:

De tøffeste skal ri på oksene, mens resten løper rundt og terger. Oksene kommer en etter en, støvet blir tettere og svetten renner. Tilskuermassen skriker til hver gang noen av de berusede lokale er nær ved å stanges eller trampes ned. Dette er en ekstremsport hvor det gjelder å komme så nær som mulig uten å bli rammet av den rasende oksen.

I et sløret øyeblikk står oksen der, så sinna at fråden spruter, før den plutselig setter mot oss. Jeg står som paralysert et øyeblikk uten å vite hvor jeg skal løpe. Da jeg endelig smetter raskt til siden, fyker oksen på sidemannen som valgte feil retning. Han blir stanget en meter opp i luften til publikums hylende begeistring. Heldigvis slipper han unna med revnet singlet og et lite kutt. Jeg slapp med skrekken.

Jeg derimot har litt blanda følelser når det gjelder slike ting. Selv om oksene ikke ble fysisk skadet, kan jeg skrive under på at de sikkert vil lide av posttraumatisk stressyndrom og det som verre er. Fråden fosset, øynene lynte og kroppen ristet mens de bykset fram og tilbake i den store mobberingen av mennesker som lo på alle kanter. «Geir, nå går me!».

En dag med mange inntrykk, mye lokal gatemat og mye gåing resulterte i 17.mai-trette bein og rask innsovning.

Søndag morgen kom omsider flyttedagen. Buss buss, båt, taxi, buss. Åh, jeg svetter! Men jammen viste transportdagen seg å blir over all forventning. Søndag betydde ingen busser og lite biler på øya, men det gjør jo ikke noe når onkel-snillepoliti gjerne hjelper to hikere med mye bagasje. Dermed endte vi opp på lasteplanet til politipick-up'en og betalte gladelig en liten piratseddel for bryet. Btw brukte ingen av politifolkene bilbelte så klart. Finn tre feil!

Et lite minutt etter at vi hadde vinket farvel til onkel, fikk vi hike med tidenes koseligste lastebilsjåfør på tidenes største lasteplan. 

Han skulle tilfeldigvis til samme havn, på samme ferje og kom til å passere Granada på veien. Jeg tror Geir er fornøyd med at han får ta del i Ingeborg-flaksen. Der satt vi altså i to timer, og nøt solnedgangen, skumringstimen og stjernehimmelen. ...Vi smiler.

...fornøyd par på tur :)

Etter et par dager i Granada har vi nå dratt tilbake til San Juan del Sur, surfestedet vi allerede har tilbrakt en uke på.

~ Det er viktig å være fornøyd når man er foprnøyd med noe og ikke alltid ville ha noe annet. 

Foto: Geir Mykjåland eller selvutløser (det blir derfor, naturlig nok, veldig mange bilder av  meg;p)

Reisebrev 2 - En hyllest til surfing

Blanke ark og mange fargestifter ligger klar. Fordommer og dårlige erfaringer er visket ut og viskestøvet gravd ned under sanden. Mål og delmål er satt. Jeg skal klare det! Jeg skal surfe og jeg skal kose meg med det.

--> Vi har hatt mer fokus på selve aktiviteten enn å ta bilder av den, derfor måtte jeg google et bilde for å kunne gi deg feelingen på hva dette går ut på. Det tar nok en stund før jeg kommer meg til dette nivået, men en dag kan kanskje dette se ut som meg;p

Som sikkert mange vet har jeg tidligere ekskludert surfing som en legendarisk aktivitet som jeg kan hengi meg til. Padle, vaskemaskin, padle, sentrifuge, padle, puste, padle, padle...rykk tilbake til start. Padle, kaldt vann, padle, brain freeze, padle, padle, padle... Yes, jeg klarte komme meg forbi det punktet der bølgene bryter, bruser, stormer og behandler deg som en dritt. Nå gjelder det «bare» å ligge riktig, time riktig, sprette opp på brettet på akkurat riktig sted, ...og alt det andre som må til for å klare å ta bølga. Etter endt dag skal altså en nybegynner være fornøyd dersom han klarer å stå oppreist på brettet og følge følge bølga i tre sekunder...i skummet.

Jeg har altså frem til nå brukt den svarte malinga. Kiting har imidlertid fått både hvit, gul rød og lyseblå farge; noe den skal fortsette å få. Men kitinga skal fra nå av dele fargene sine med surfinga. Det handler rett og slett om noe så enkelt som innstilling, som så mye annet her i livet!

Det kommer til å kreve hard jobbing, massevis av tålmodighet og pågangsmot, så fremt som evnen til å se de små oppturene og oppreiste sekundene på ei bølge. Sakte men sikkert skal jeg nå det punktet at jeg koser meg med surfebrettet som følgesvenn og klarer å få meg, brettet og bølga til å spille på lag i full symfoni.

Etter endt surfe-session har jeg mine nye tanker og mål klart for meg.

Nå befinner vi oss (altså Geir og meg) på sørvestkysten av Nicaragua, i San Juan del Sur. Et lite koselig sted hvor man kan traske gjennom alle gatene på ti minutter. Her er det hengekøyer, palmer og surfestrender på alle kanter. Her skal vi være! Ikke stresse, ikke haste videre for å prøve og se alt for og dermed innse at vi går glipp av nesten alt uansett. Missonet var å finne et sted hvor vi trives, surfe og nyte livet. Deretter finne finne et annet sted vi liker, kite og nyte livet. Nå jeg skriver dette høres det nesten for godt ut til å kunne være sant. Det er viktig å nyte for å kunne yte. Når livet smiler er det viktig å være takknemlig og smile tilbake, selv om det er mange vanskeligheter i denne verden. Nå smiler livet til meg og jeg kan gi det smilet videre til andre rundt meg :)

Til slutt skal du få et lite øyeblikk fra øyeblikk-boka mi:

Jeg padler utover mot stillehavs-horisonten hvor sola står rød og lav på himmelen. Med ett reiser det seg en stor, mørk bølge foran meg. På toppen av den ser jeg Geir og spissen av surfebrettet hans pekende rett mot meg. Det er ikke til å unngå. Jeg hyler i det mann og brett suser ned rett mot meg... og han svinger kontrollert ut til venstre.  

Solnedgang på Playa Maderas, hvor vi har surfet hver dag.

Reisebrev 1 - I Kalle klovn's fotspor

Seiling i San Blas

I Kalle klovn's fotspor

"Jeg kikker opp og konkluderer at kokosnøtta 10 meter over ikke har tenkt å deise i bakken med det første. Om Kalle Klovn sovna og våkna opp på ei palmeøy i San Blas er naturligvis bare en spekulasjon. Det slår meg allikevel at det ikke er svært usannsynlig."

For å slippe og hoppe etter Wirkola følger en henvisning til første reisebrev her:

http://www.snippsekken.com/83518677 .

Forfatteren er Geir Mykjåland, en ypperlig skribent som garantert får deg til å trekke på smilebåndet. Kos deg:)