ImsSekken: februar 2013

Wintherturen

Jeg brøler etter mer krefter idet jeg målrettet drar meg oppover den bratte fjellsida på alle fire. Like bestemt, men heldigvis ikke like sterk, prøver den tunge pulken å trekke meg ned igjen. Etter mye vilje og muskelarbeid har vi klatret oss opp til et sted som er sikkert nok mot skred og stort nok til å grave seg en liten teltplass. Jeg puster ut og snur meg rundt. Det er blåtime og et tjukt skyteppe har bredt seg utover dalen under oss. Over har månen inntatt sin nattevaktpositur på en tiltagende stjernehimmel. På den andre siden av dalen ruver den mektige SiIkilbreen. Det er rett og slett nydelig!

Etter mye, men godt innarbeidet, graving, rigging og logistikk, ligger vi begge i posene våre. Kosefyring i teltet varmer opp de dypfryste tærne. Sjokolade og nøtter fyller på reservetanke som nesten er tom. Etter hvert som temperaturen og energinivået stiger, kommer den gode følelsen. Følelsen av å være langt inne i fjellheimen, under en fullspekket stjernehimmel. Alt vi trenger bærer vi med oss. Vi klarte det igjen. Vi kan takle det harde, norske vinterfjellet. Vi er på tur og vi koser oss!

Det er siste skrik fra frihalvåret. Pulken er pakket med kart, telt, kite, mat og nesevarmer. 14 disponible dager, det vakre vinterfjellet og en uferdig plan ligger for våre føtter. Vi går så langt vi går. Vi kiter hvis vi får vind. Ruta blir der vi vandrer. Over Breheimen. Over Jotunheimen? Over valdresflya? Over Hemsedalsfjellet? Vi bare ser. Får vi vind, kan vi nå langt, hvis ikke når vi ikke så langt. Uansett skal vi være på tur, for det er turen i seg selv som er målet.

Da vi dro viste langtidsvarselet ei stor sol, ingen vind og en temperatur ned i 34 kalde blå. En ordentlig Winthertur! Slik som den åpne planen sa, tok vi bussen til Grotli og gikk sørover, inn i Breheimen. «Breheimen??» sier du kanskje. Da svarer jeg som jeg har lært av mitt orakel innenfor Norsk Fjellheim (les: Geir Mykjåland): «Den vakre Breheimen ligger gjemt, nesten glemt, mellom Tafjordfjella i nord og Jotunheimen i sør. Det er nettopp det som gjør den så fascinerende og tiltrekkende. Det er store formasjoner, mektige breer, men nesten ingen hytter og absolutt ingen andre folk å se en kald januarmåned. Det er deg og naturen.» Eller Geir, meg og naturen heldigvisJ.

Det blir altså fjorten nydelige dager på tur, hvorav tolv dager med skyfri himmel og sol. 20-35 minusgrader og vindstille. En magisk atmosfære med arktisk fargespill. Hver dag er jeg målbundet av de nydelige fjellene, utslitt av å trekke pulk og iskald på føttene. Hver kveld er jeg varm på føttene, avslappet, mett og fornøyd med nok en bra dag. Ruta blir som følger: startsted på Grotli, 10 dager over Breheimen, deretter bærer det gjennom Jotunheimen før vi ender opp på Tyin.

Broder Andreas; du spurte meg på telefonen tidligere, litt tankefull og forundret: «Koffer må dåkk egentlig gjør det der?» (Underforstått; er det en slags jobb? Får dere betalt for å sove ute i 30 minus i 14 dager?). Dette må bli svaret mitt:

Vi har krysset Sognefjellet og begynner å nærme oss slutten av en uforglemmelig tur. Når man har vært så lenge på tur finner man en slags egen «tur-ro». Det er så deilig å kjenne på at det i bunn og grunn bare er de basale behovene og enkle gledene som gjelder. Man spiser, sover, går fra A til B, prøver å holde seg varm og nyter det man har rundt seg. Man bare er og koser seg med det. Rutinene blir også godt innarbeidet. Utenfor er det stjerneklart, nydelig og rundt 30 blå – som vanlig.

Inni teltet har vi begge rigget oss godt til rette og sitter varme, mette og fornøyde i soveposene våre - som vanlig. Jeg skal til å finne fram Yatzi – som vanlig – da Geir spør: «Hva synes du har vært det beste med turen, Ingeborg?» Etter litt betenkningstid finner jeg svaret. «Det må være alle kontrastene» sier jeg. Fra å mobilisere alle krefter for å trekke seg og pulken opp bratte fjellsider, til å ligge fullstendig avslappet i teltet, mett og god etter en bedre middag. Fra å gå og gå og gå en etappe som føles uendelig lang, til «plutselig» å være framme. Fra å være iskald og følelsesløs på føttene hele dagen, til å kjenne varmen sildre tilbake da jeg får legge dem på magen til Geir. Fra å dra fra en komfortabel og varm stue hjemme, ut i den rå naturen i de norske fjellene. Spisse, ville, hvite tagger som stikker opp i den rolige, rød eller blå himmelen. Det gjelder å spille på lag med naturen, nyte hvert enkelt øyeblikk og aldri slutte å fascinere seg over det nydelige skaperverket.