Reisebrev 3 - Isla de Ometepe

På lasteplanet

Det er skumringstime. Kveldssola maler et tykt, rødt penselstrøk over horisonten, som om hun varmt vil si: «Takk for i dag. Vi ses igjen i morgen.» 

Månen har allerede ankommet nattevakta, trygg og tydelig i sin positur.

Midt under dette sitter altså jeg, på lasteplanet til en hyggelig yrkessjåfør, og nyter øyeblikket. Jeg lener ryggen inntil styrhuset og speider bakover. Trær, folk og hus suser forbi på begge sider. Jeg hviler blikket på Geir som sitter der med vinden i hockey'n og smiler. 
Så klart må jeg også smile!

I minneboken kan vi nå skrive inn en herlig uke på Isla de Ometepe, en stor vulkanøy på Lago de Nicaragua. Den består faktisk av ikke så mye mer enn to sammenhengende vulkaner og blir dermed seende ut som to asymmetriske pupper. 

Lonley Planet, alle backpackere's reisebibel (hvis det er lov til å si?), advarte oss om at en fort blir lengre enn man tenker på denne øya. Så sant som det ble skrevet. Noen dager ble til en uke og plutselig hadde vi gjort alle backpacker-tipsene, uten at vi egentlig reiser som backpackere. Vi har i hvert fall ikke pakket som backpackere med våre 5 kolli! Én 120 liters monsterbag, to 40 liters sekker, ett surfebrett og to kitebrett. Svetten sildrer hver gang jeg tenker på at vi skal forflytte oss! Da smiler Geir, slenger monsterbagen opp på ryggen og sier på ekte kristiansandsk «Det går så greitt atte!».

En todo caso, hvor var vi?Jo, Isla de Ometepe. Etter en tøff start, som du kan lese om i det siste reisebrevet fra Geir, stod vi klare på pedalene med kun en lettvektersekk – NYDELIG! 

Vi var altså klare for sykkeltur. Geir aka Tause Birgitte og jeg iført «tenk positivt, livet går videre»-maska (nok en teaser til www.snippsekken.com/83518678 ). Turen ble slett ikke verst! Vi humpet av gårde på den steinete og sjarmerende landeveien, som for så vidt ikke var fult så sjarmerende da blemmene i håndflatene begynte å melde sin ankomst. Vi trillet gjennom koselige landsbyer der turismen enda ikke har slått rot. Der unger, høns, griser, sykler, kyr og hester leker sammen midt i landeveien i en herlig miks. Der husmor hjertelig åpner opp kjøkkenet sitt slik at de to rare, norske overnattingsgjestene kan lage middag på grua hennes (vi måtte jo bruke opp den maten vi hadde båret med oss i sekkene:p). Måltidet nøt vi utendørs til enda en nydelig solnedgang.

Etter to dager på sykkelen tok vi inn på en gammel herregård, Finca Magdalena. Etter nøye overveielse kan jeg si, uten å lyve, at der fikk jeg servert min livs beste kaffe. Det er sterke ord, men jeg kan stå for dem. En kraftig smak av rykende fersk kaffe. Dyrket, tørket, brent og kvernet på Fincaen, 100 meter fra der vi satt. Mmmm!

Et ikke fult så stort høydepunkt var turen opp til Volcano Maderas (1349 moh), den vulkanen vi akkurat hadde syklet rundt. Det var faktisk en skuffelse, Tett skog, gjørmete sti og null utsikt. Hadde jeg ikke blitt fortalt at jeg stod i et vulkankrater på toppen, hadde jeg aldri gjettet det. Etter ørten år uten aktivitet har jungelen tatt over vulkanen og bare etterlatt en liten dam oppi krateret. 

Spektakulært? Heldigvis går det alltid an å finne positive sider i alle situasjoner. F.eks var vi veldig glade for at vi ikke hadde gitt etter for alle de innstendige rådene, nærmest krav, om at vi måtte ha med guide! Vi kunne jo gå oss bort! I slike situasjoner er det best å holde munn og bare begynne å gå før de andre har stått opp, altså kl 4.30. 
En annen positiv konsekvens av skuffelsen var at nå måtte vi jo selvfølgelig gå den andre vulkanen også. Det var noe annet ja, der snakker vi vulkan! Volcano Concepción (1679 moh) er som tatt ut av en Donald-tegneserie.

Rett opp, steikende varmt. På toppen er det fascinerende kaldt, sterk svovellukt og mye vind.

Den «seriøse ekspertturen på 10-12 harde timer» korrigerer vi til en fin 5 timers søndagstur. Guide kan man ha hvis man vil støtte lokalbefolkningen, men det er da ikke nødvendig for å følge en merket sti uten et eneste stikryss? Det er godt å føle seg såpass erfaren på reisefot at man vet når man skal og når man ikke skal følge andres tips.

Et tips jeg er glad for at vi fulgte var å bli på øya til over helga. Det var nemlig byens store "La fiesta de patronales" og da snakker vi FEST med store bokstaver. Det var på en måte 17.mai, palmesøndag og rodeo på en gang.

Geir smilte fra øret til øret etter rodeo-showet. Her er hans beskrivelse:

De tøffeste skal ri på oksene, mens resten løper rundt og terger. Oksene kommer en etter en, støvet blir tettere og svetten renner. Tilskuermassen skriker til hver gang noen av de berusede lokale er nær ved å stanges eller trampes ned. Dette er en ekstremsport hvor det gjelder å komme så nær som mulig uten å bli rammet av den rasende oksen.

I et sløret øyeblikk står oksen der, så sinna at fråden spruter, før den plutselig setter mot oss. Jeg står som paralysert et øyeblikk uten å vite hvor jeg skal løpe. Da jeg endelig smetter raskt til siden, fyker oksen på sidemannen som valgte feil retning. Han blir stanget en meter opp i luften til publikums hylende begeistring. Heldigvis slipper han unna med revnet singlet og et lite kutt. Jeg slapp med skrekken.

Jeg derimot har litt blanda følelser når det gjelder slike ting. Selv om oksene ikke ble fysisk skadet, kan jeg skrive under på at de sikkert vil lide av posttraumatisk stressyndrom og det som verre er. Fråden fosset, øynene lynte og kroppen ristet mens de bykset fram og tilbake i den store mobberingen av mennesker som lo på alle kanter. «Geir, nå går me!».

En dag med mange inntrykk, mye lokal gatemat og mye gåing resulterte i 17.mai-trette bein og rask innsovning.

Søndag morgen kom omsider flyttedagen. Buss buss, båt, taxi, buss. Åh, jeg svetter! Men jammen viste transportdagen seg å blir over all forventning. Søndag betydde ingen busser og lite biler på øya, men det gjør jo ikke noe når onkel-snillepoliti gjerne hjelper to hikere med mye bagasje. Dermed endte vi opp på lasteplanet til politipick-up'en og betalte gladelig en liten piratseddel for bryet. Btw brukte ingen av politifolkene bilbelte så klart. Finn tre feil!

Et lite minutt etter at vi hadde vinket farvel til onkel, fikk vi hike med tidenes koseligste lastebilsjåfør på tidenes største lasteplan. 

Han skulle tilfeldigvis til samme havn, på samme ferje og kom til å passere Granada på veien. Jeg tror Geir er fornøyd med at han får ta del i Ingeborg-flaksen. Der satt vi altså i to timer, og nøt solnedgangen, skumringstimen og stjernehimmelen. ...Vi smiler.

...fornøyd par på tur :)

Etter et par dager i Granada har vi nå dratt tilbake til San Juan del Sur, surfestedet vi allerede har tilbrakt en uke på.

~ Det er viktig å være fornøyd når man er foprnøyd med noe og ikke alltid ville ha noe annet. 

Foto: Geir Mykjåland eller selvutløser (det blir derfor, naturlig nok, veldig mange bilder av  meg;p)